Fra barnets glede til pensjonerte zombier: Kunsten å våkne fra teateret ...

Bildet: Fascinasjon.

Vi starter livet med en genialitet vi raskt blir opplært til å avlære: barnets uforfalskede evne til å leve her og nå.

Et barn krever ingen femårsplan, intet budsjett og ingen strategisk hensikt for å finne dyp fascinasjon i en vanndam eller en solvarm stein. Verden er ikke et problem som skal løses eller en tidslinje som skal optimaliseres; den er et sanselig landskap som skal oppleves i øyeblikket. Barnet frykter ikke det ukjente – det møter det med åpen nysgjerrighet.

Så trer samfunnet inn med sitt manus.

Det store teaterstykket

Umerkelig overtar vi det adopterte voksensynet. Vi læres opp til at trygghet og verdi ligger i kontroll, forutsigbarhet og prestasjon. Vi trer inn i et gigantisk teaterstykke der reglene er klare: Fyll kalenderen, hold takten, klatre i hierarkiene og produser.

Spontaniteten kveles sakte under vekten av et konstant kontrollbehov. Hver time skal ha en hensikt rettet mot en tenkt fremtid. Det ukjente slutter å være en kilde til undring og blir i stedet en trussel mot den skjøre planen vår. Vi bygger en mental rustning av plikter og kaller det modenhet.

Sannheten er at mange forveksler kostymet med hvem de egentlig er.

Zombiene som nekter å gå av scenen

Tragedien i dette teateret blir aldri mer synlig enn ved overgangen til pensjonisttilværelsen.

Dette kunne vært øyeblikket der sceneteppet endelig falt og den virkelige friheten begynte – et rom for å puste, undre seg og gjenoppdage den rene gleden ved å bare være. Men for mange er hamsterhjulet blitt en så integrert del av ryggmargen at stillheten oppleves som en eksistensiell trussel. Uten en ytre takt å marsjere etter, melder tomrommet og frykten seg med full styrke.

Resultatet er en zombieaktig videreføring av det samme gamle livet:

• Hamsterhjulet gjenskapes i miniatyr med manisk overbookede kalendere.
  
  
• Rutiner, komiteer og evigvarende prosjekter serves som en fluktvei for å slippe å kjenne etter.
  
  
• Man klamrer seg til rollen som «travel og samfunnsnyttig», fanget i en dyp fornektelse av at livet har åpnet døren til helt andre, fantastiske dimensjoner.
  
  

De har spilt rollen så lenge at de ikke lenger vet hvordan man tar av seg masken.

Bildet: Sannhetens sprekker.

Den modne oppvåkningen

I sterk kontrast står de menneskene som har våknet.

Ofte er det de som har kjent livet riste i grunnvollene – gjennom dype kriser, store tap eller erkjennelsen av at tiden ikke er uendelig. Når fasaden først har sprukket, ser man plutselig at kulissene bare er malt papp. Prestisje, samfunnets forventninger og det kollektive rotteracet mister sin hypnose over sinnet.

Hos disse menneskene oppstår en helt spesiell type glede: en bevisst, modnet spontanitet.

Dette er ikke den naive barnegleden som ennå ikke vet hva frykt og smerte er. Dette er gleden til den som har sett mørket, men som velger lyset likevel. Det er friheten til å stå stille mens resten av verden haster forbi. Det er evnen til å le av teaterets alvor og tillate seg å være til stede i øyeblikket – uten unnskyldning og uten krav om at noe må produseres.

Å ta tilbake regien

Å eldes med ekte verdighet handler ikke om å bevare statusen eller farten fra yrkeslivet. Det handler om å tørre å la hamsterhjulet stoppe.

Når vi slutter å marsjere etter takten som er diktert av andres forventninger, kan vi endelig finne tilbake til den frie, skapende og sansende kjernen vi forlot i barndommen – denne gangen med hele livets visdom i ryggen.

Teppet har falt. Hvorfor fortsette å spille en rolle ingen lenger ber deg om å ha?